Reclaimthenet.org rapporterer om at Facebook har fjernet flere av videoene fra anti-lockdowngruppa Save Our Rights UK. Parlamentarikeren Sir Desmond Swayne støtter gruppa og har uttalt at de bare skal fortsette med protestene.
Save Our Rights UKs Facebookside hadde mer en 60 000 følgere. Gruppas videoer ble gransket av Facebook etter at The Guardian rapporterte dem inn som “villedende videoer”.
Facebook fjernet deretter gruppens videoer med argumentasjonen om at de “brøt COVID-19-politikken for feilinformasjon.”
“Vi fjerner feilinformasjon om Covid-19 som kan føre til overhengende fysisk skade, inkludert falsk informasjon om godkjente vaksiner”, sa en talsmann for Facebook til The Guardian. Selskapet sa at det hadde fjernet mer enn 12 millioner innlegg av lignende innhold i perioden mars-oktober 2020.
Kommentar:
Hvem har rett til å nekte noen å ytre seg?
For hvem er “feilinformasjon” egentlig en fare? Og hvem avgjør hva som er “feilinformasjon”?
Hvem har hva å vinne og hvem har hva å tape på at “feilinformasjon” blir en del av debatten?
Save Our Rights UK kjemper for rettighetene sine, og Facebook sensurerer budskapet deres.
Dette skjer i stort omfang også i Norge. I tillegg til at plattformer som Facebook og Youtube fjerner artikler og videoer og kommentarer, bidrar også de store mediehusene til lovbruddene ved å systematisk, selektivt og fullstendig bevisst ikke la mangfoldet av stemmer slippe til. Nå og da dukker en kritisk kronikk opp over overflaten, men motstanden mot regjeringas inngrep i Norge er langt fra representert eller respektert som en verdig del av den offentlige samfunnsdebatten.
Mer relevant enn noensinne: et utdrag fra Vær Varsom-plakaten:
“1. Pressens samfunnsrolle
1.1. Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.
1.2. Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.
1.3. Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene. Avtaler om eksklusiv formidling av arrangementer skal ikke være til hinder for fri nyhetsformidling.
1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.
1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.”
“Det er ikke omtalt i norsk presse, men nettopp norsk presse fikk 31. august i år tildelt «Rettssikkerhetsprisen» for sin uforbeholdne støtte til staten under koronapandemien. Troverdigheten til norsk presse er dermed erklært død og ligger på lit de parade med Vær varsom-plakaten som likklede.” skriver John Enebak 7. oktober 2020 på steigan.no.
Når skal norsk presse reise seg opp og ta ansvar?
“Slå følge med dem som søker sannheten, men pass deg for dem som tror de har funnet den.” André Gide