”Vi er en kommune i Norge, og vil derfor følge anbefalingene til Folkehelseinstituttet og de sentrale myndigheter. Jeg ville foreslå at du sender din mail til andre instanser enn oss”
svarte kommuneoverlegene i kommunen da jeg sendte en mail med dokumenterte fakta og argumenter for hvorfor deres koronainngrep i folks liv er en gigantisk feil.
”Det er ikke vi som har innført reglene, det er kommuneoverlegene, vi gjør bare det sjefen her har bestemt”
sa en sykepleier på et sykehjem da jeg fortalte at det ikke finnes et vitenskapelig grunnlag for munnbind- og avstandspåbudene.
”Det har man bare”
sa en venn da jeg spurte om hvorfor hun har tillit til helsemyndighetene.
Det jeg ser er en massiv ansvarsfraskrivelse og ukritisk trygghetssøken satt i system. Svar og handlinger som ikke kan stå for seg selv, men som forklares og forsvares med at noen høyere oppe i makthierarkiet vet bedre enn en selv. Og egentlig er det ikke så rart at det har blitt sånn.
Allerede som skolebarn indoktrineres vi i et system som bekrefter at ved å gjenta og repetere noe noen andre har gjort før, kommer man opp og frem. Ved å lese det som er bestemt at vi skal lese, svare riktig på spørsmålene som blir stilt, komme tidsnok, sitte stille, ikke snakke for høyt, spørre om å få gå på do, oppføre seg ordentlig; kommer man opp og frem. Skryt, medgjørlige autoriteter og gode karakterer gir luft i seglene på vei inn i neste runde med forventninger. Og jo bedre man oppfyller de satte forventningene; andres forventninger, jo flinkere er man. Å være flink vil si å gjøre andre fornøyde. Man applauderes for å ikke lytte til seg sjæl. Mens sjelen sakte men sikkert blåser bort i vinden.
Etter 13 år med systemlære skal man helst videre oppover i høyere utdanning. (Med mindre man har falt av på veien fordi man ikke passet inn i systemet. Honnør til dere, dere er noen råtasser.) Og jo bedre karakterer du har, jo nærmere en trygg fremtid er du. Og da tar man kanskje studielån, mens man jobber ræva av seg både på høyskole eller universitet og i ekstrajobb ved siden av, for å få endene til å møtes. Og når studiet er overstått, skal lånet tilbakebetales gjennom å fortsette å oppfylle forventinger. Fordi man har gjort seg til gjeldsslave for å lære det systemet har bestemt at man skal lære, for å kunne jobbe for systemet og betale systemet tilbake pengene man lånte for å lære det systemet ville at du skulle lære. Det er jo helt absurd. Og genialt.
Vel ute av utdanningssystemet skal det jobbes for å ha råd til å bo på planeten vi ble født på. Fordi ”sånn er det”. Så da er det helst rett inn i fulltidsjobb, slite seg ut i 7,5 time hver dag, handle mat, lage mat, spise mat, betale regninger, bevege seg litt, vedlikeholde hobbyene, møte kjente og kjære, og alt man får stappet inn de siste timene etter at man er ferdig med å gjøre folk fornøyde. Kanskje har man barn som skal hentes og hjelpes og klemmes og trøstes, kanskje har man en syk forelder, kanskje har man en venn som sliter, kanskje trenger sjefen at man jobber overtid. Jeg var ute og gikk en tur for litt siden og møtte på en mann med to hunder. Jeg bøyde meg ned for å hilse på dem, men han dro dem med seg videre. ”Har ikke tid”, sa han. Hva slags verden er det her? Og hva slags verden vil vi ha?
Jeg vil påstå at vi lever i en tid hvor vi lærer å ikke ta ansvar for oss selv. Fordi noen andre vet bedre. Fordi det er greit å gjemme seg bak noen. Fordi det ikke er tid til å sette seg inn i alt. Fordi det må gå raskt. Fordi risikoen ved å tenke sjæl er for stor. Fordi det er tryggere og enklere å oppfylle andres forventninger enn å lære om og handle etter sine egne. Fordi man kan miste jobben ved å si noe man ikke skal si. Fordi man kan miste de man trodde var venner ved å stå opp for seg sjæl. Fordi folk kan tro at man har blitt gæren. Fordi man nå kan få bot og bli satt i fengsel for å møte vennene sine. Fordi livet som man kjenner det, vil kunne rakne etter sømmene. Fordi vi har lært at det er mye å tape. Spørsmålet er vel hva det er vi egentlig læres opp til å være redde for? Hvorfor gjetes vi inn i en trygghetssøken og en frykt for det vi ikke vet hva er? Hvorfor lærer vi at det er farlig å stå alene? Jeg tror kanskje at jeg har funnet en liten del av svaret: fordi vi er mer enn det vi blir fortalt at vi er. Og den eneste måten å forstå det på, er ved å være alene. Høre seg selv tenke og føle. Kjenne etter. Derfor skal vi være redde for å være alene. Derfor skal vi holdes i aktivitet. Derfor skal vi underholdes. Brød og sirkus. Fordi hvis vi innser hva vi er og hva vi kan, vil det kunne bli systemets undergang.
Flere og flere våkner nå. En bølge av modige mennesker har reist seg og fortsetter å reise seg hver eneste dag. Mennesker som ofrer ego, vennskap og karriere for å snakke høyt om ”det man ikke sier”. Mennesker som stiller spørsmål. Mennesker som graver i det de ikke forstår. Mennesker som innser at livet er mer enn vi er blitt fortalt at det er. Som innser at vi har større kontroll over vårt eget liv enn vi vokste opp til å tro. At det vi trodde var frihet, ikke er frihet i det hele tatt. Som i Platons hulelignelse1 (ironisk nok utgitt i boken Staten). Mennesker som sier rungende nei til det som foregår, som tar ansvar for handlingene sine, som tør å risikere trygghet og komfort. Fordi noe er mye, mye viktigere.
Påstand: med frihet kommer ansvar. Ansvar for eget liv, ansvar for beslutningene man tar og ansvaret for konsekvensene av dem. Hver eneste minister og folkevalgt står hver og en individuelt ansvarlig for konsekvensene av inngrepene de gjør i folks liv. Kommuneoverlegene står hver og en ansvarlig for det de påfører folk med gjennomføringen av inngrepene. Hver eneste helsemedarbeider er ansvarlig for konsekvensene det medfører å oppfordre sykehjemspasienter til å holde seg inne på rommet sitt. Hver eneste politibetjent er ansvarlig for hva det medfører å bøtelegge en person for å gå uten munnbind eller være sammen med venner og familie. Og på samme måte er det opp til hver eneste innbygger å ta ansvar for sine egne handlinger: Innbyggere som angir naboene sine står individuelt ansvarlige for det de har gjort. Innbyggere som skriver og uttaler hatefulle ytringer, står individuelt ansvarlige. Innbyggere som lar barna sine gå med munnbind uten å undersøke hva konsekvensene kan være, står individuelt ansvarlige. Innbyggere som ikke gjør noe som helst; som ikke løfter en finger for å kunne forklare og forsvare handlingene sine med noe annet enn ”jeg stoler på myndighetene”, står individuelt ansvarlige. Enhver som anklager noen for noe, har et ansvar for å undersøke om man tar feil. Vi er vel hver og en av oss individuelt ansvarlige for at de umenneskelige, surrealistiske bruddene på Grunnloven og Menneskerettighetskonvensjonen får fortsette å eksistere. Vi er alle ansvarlige for å akseptere eller nekte, i hver eneste lille enkeltsituasjon. For det eneste som opprettholder situasjonen vi befinner oss i nå, sånn jeg ser det, er ”jeg gjør bare det sjefen min har bestemt”. Og det eneste som egentlig skal til for å avslutte hele greia, er å si nei til det man ikke vil være med på. Det er den store mind-fucken: man tror man må noe, men man må ingenting. Ingen kan få kontrollen med mindre man lar dem få den. Men det forutsetter vel kanskje at man vet hva man vil og hva man ikke vil. At man kjenner seg selv og vil sitt eget beste. At man kjenner hva som kommer innenfra. Og at man tør å tro på at man er sterkere og viktigere enn hva vi har blitt indoktrinert til å tro. Tro på seg selv, på potensialet sitt, på at alt er mulig. Sette seg selv først. Og ta ansvar for seg selv. Ikke for alle andre.
1 https://filosofi.no/platon/
Ytterligere resonnementer om ansvar og ansvarsfraskrivelse:
https://thehighwire.com/videos/who-is-responsible/